Etter å ha forberedt meg siden ungdomsskolen og etter opptak og testing, var jeg endelig inne i varmen, jeg var kommet inn på flyskolen. Dette er siste del i artikkelserien «Jagerflydrømmen», skrevet av Torje.
Jeg vil understreke et par ting før du leser videre. Samtlige instruktører og ansatte i apparatet rundt luftforsvarets flygeskole(LFS) viser stor støtte, medmenneskelighet, respekt og profesjonalitet ovenfor elevene. De tok ekstremt godt vare på alle av oss, hele tiden. Jeg har heller ikke opplevd et større samhold og læringsmiljø i en klasse enn på luftforsvartes flygeskole. I motsetning til det mange tror så konkurrerte vi ikke mot hverandre om å bestå. Tvert i mot, gjennom erfaringsdeling og samarbeid hjalp vi hverandre gjennom uttaksperioden. Flyskolen har plass til alle som mestrer seleksjonens minstekrav. Av 24 som begynte i seleksjonsflygingen i januar sto det bare 9 ydmyke, hardtarbeidene og talentfulle flyelever igjen i juni.Tusen takk til alle instruktører og medelever, det var et uforglemmelig år.
Livet på flyskolen
Det er så mye jeg kunne skrevet om livet på luftforsvarets flygeskole i Bardufoss, og alt er jo ikke relevant her. Hvis du har lest Harry Potter, så vil jeg si at det var som å ankomme Galtvort for første gang. I mine øyne var alt magisk, det var fly over alt. Instruktørene våre hadde flydd jagerfly og andre fantastiske flymaskiner. Vi var omringet av kunnskapsrike og erfarne mennesker og bodde på en flyplass, med en god slump militær aktivitet.
Før, da jeg bodde hjemme, hadde jeg vridd halsen rundt to ganger for å få et glimt av et Bell412 eller SeaKing som fløy forbi en sjelden gang. Hvis jeg var heldig fikk jeg se, eller høre, et jagerfly noen ganger i året. Nå, i Bardufoss, var det plutselig blitt hverdagen å se dette på mye nærmere hold enn vanlig. Jeg fikk til og med sitte på med Jet Falcon, noe som var en helt vill opplevelse. Vi var ekstremt privilegerte, som fikk lov å gå på denne skolen. Akkurat som elevene på Galtvort også var privilegerte.
Jeg satte pris på hver eneste dag, og var takknemlig for hver morgen jeg sto opp og kunne ta på meg flightsuiten. Jeg trenger mye søvn, typisk B-menneske. Men det er ikke vanskelig å stå opp om morgenen når det henger en flightsuit i skapet og venter på deg. Ofte var jeg våken før vekkerklokka. På flyskolen var jeg et A-menneske.
Flyskolen sto til forventningene, høye krav, god orden og fantastisk interessant. Læringsmiljøet var nesten kunstig bra. Hvordan blir det så bra? Alle, både lærere og spesielt elevene, var full av motivasjon. Og vi satte veldig pris på det vi fikk lære og gjøre. I bunn og grunn er det jo bare en sinnstilstand som alle kan oppnå.
Vi levde i en boble. Det meste dreide seg om fly. Vi tok oss vanligvis litt fri på fredagskveldene, men ellers gikk det i lesing, pugging og chairflygning (altså å lekefly). Det var lurt å legge inn noen treningsøkter, men ofte ble det til at jeg leste, pugget og chairflydde i stedet. Etterhvert ble det rundt 3 joggeturer i uka + fellestrening på mandagene og svømming på fredagene. Når det stormet på som verst og døgnet hadde altfor få timer, med flygning og teoriundervisning om hverandre var det ofte at en joggetur rundt flyplassen og å legge seg ekstra tidlig som var det som skulle til for å virkelig prestere når det gjaldt. Jeg måtte ha litt is i magen og ha tro på at det jeg hadde lært så langt ville marinere seg og blomstre enda bedre med den lille ekstra dosen søvn og trening, i stedet for å chairfly og lese enda mer.
Det var som om jeg kunne høre klokka tikke mens jeg lærte teorien – hvis jeg ikke har lært dette innen den neste timen henger jeg bakpå. Vi hadde utviklet «a sense of urgency», og fikk stor flyt når det kom til å absorbere nytt stoff. Hovedmetoden i pugging av sjekklister som skulle kunnes ordrett utenat var å lese det høyt for meg selv om og om igjen, og etter hvert mens jeg chairflydde med makker. For å lære teori når undervisningen var ferdig pleide vi å sette oss sammen i grupper og stille hverandre spørsmål.
Dette var utrolig effektivt, på videregående hadde jeg ofte lest og tatt notater, men når man må lage spørsmål og formulere svar for medelever sitter kunnskapen bedre. Dette var også enklere på LFS siden alle elevene bodde i samme brakke og det alltid var noen som satt og hørte hverandre, men det er ingen unnskyldning for å ikke gjøre det i det sivile også. Det eneste man trenger er seriøse og motiverte medstudenter.
Den avgjørende seleksjonsflygningen
Enkelt fortalt fungerer seleksjonsflygningen slik at vi har et program på omtrent 18 flyturer med karakter. Om man stryker 3 turer er man ute. I tillegg har vi en del teoretiske eksamener. Så hver tur er som en slags oppkjøring, høres kjent ut? Gode kamerater måtte forlate flyskolen fortløpende, ettersom de pådro seg 3 stryk. Det var ganske trist, etter alt vi hadde vært gjennom på befalsskolen, så var plutselig en borte. Og så en til, og en til osv.
Jeg strøk min første tur i det 54. Minutt (hver tur varer 60 min), det var på grunn av en overspeed av flaps i pattern. Den følelsen når instruktøren sier ”my controls” og jeg ser at jeg overspeedet flapsen, den er helt spesiell. Magen knyter seg, invollene føles plutselig iskalde og synker langt ned i magen. Man skjønner bare at dette var ikke bra. Det kan sammenlignes med å bryte vikepliktsregelen og bulke høyresida under oppkjøring.
Det verste var egentlig å sitte og føle på det helt til vi landet og parkerte. Selv om det bare var min første stryk (og de fleste som består hele uttaksflygningen stryker som regel en gang eller to), så føltes det som om jeg hadde strøket hele flyskolen. Jeg visste, logisk sett, at dette bare var en følelse og at det på ingen måte betydde at jeg var ute. Jeg var også klar over at det var viktig å legge det bak seg og fortsette å prestere på de neste turene.
Frem til den første stryken hadde jeg gledet meg kjempemye til hver flytur. Men etter denne uheldige hendelsen begynte jeg å føle et mer negativt prestasjonspress i mitt eget hode. Fra da av var flystilen og fokuset mitt mer preget av å ikke gjøre feil, enn å naile hver eneste store og lille manøver. Dessverre har det man tenker på en tendens til å skje, og med en støkk fra første stryk hengende i bakhodet førte fokus på de neste turene til markert dårligere prestasjoner. Jeg strøk ikke, men det gikk ikke like bra lenger. Hvis jeg hadde hatt skjegg, ville det vært i postkassa. Men det holdt ikke lenge, plutselig strøk jeg to turer på under 24 timer og jeg satt der med 3 stryk.
Verden raste sammen rundt meg, men jeg visste det fortsatt var mulig å få en sjanse til i skolerådet, selv om det er nokså sjeldent. Det betydde så utrolig mye for meg å ikke stryke seleksjonsflygningen. Les forrige setning en gang til. Ser du en feil? Det som burde ha stått er ”Det betydde så utrolig mye for meg å bestå seleksjonsflygningen med glans”. Motivasjonen min hadde endret seg fra glede og mestring til frykt for å feile. Og frykt er absolutt ingen god motivasjon til peak performance, tvert imot.
Jeg hadde bygget et enormt press som kun eksisterte i mitt eget hode, og det fungerte som en fantastisk motivasjon så lenge alt gikk bra. Men det er viktig å huske at jo viktigere noe er for deg, desto mer har du å tape, og desto større press legger man på seg selv. Det er et tveegget sverd, på godt og vondt. Om det ikke hadde betydd så utrolig mye for meg å bli jagerflyger hadde jeg kanskje kunnet avslappe bedre etter min første stryk, og dermed hentet meg inn igjen. Men sån var det ikke, for meg var det bare så mye som sto på spill. Jeg hadde drømt om dette siden jeg var 5 år gammel.
«Vær stolt over at du kom så langt i programmet, ikke mange gjør det. Det holdt dessverre ikke til å bli militær flyger. Men du har vist gode akademiske evner og kvaliteter vi ser etter. Vi har lyst å beholde deg, så vi tilbyr deg navigatørutdanning.» En drøm blir knust.
Etter å ha levd i denne boblen i 4 måneder var det hardt å få høre at jeg var ute av flyprogrammet. Navigatørtilbudet var interessant, men jeg avslo. All jobbingen, alle nervene, alt var plutselig borte. Det føltes som om jeg hadde skrevet en lang bok, flere titalls sider hver dag, i 4 måneder, og plutselig ble alt jeg hadde skrevet slettet. Boken hadde vært så utrolig bra, jeg hadde glist hver dag jeg satt og skrev, gledet meg til å la alle andre få lese den, dele den. Og så forsvant den før noen fikk lest så mye som et ord. Jeg kunne heller ikke bare begynne å skrive på nytt, uansett hvor mye jeg ville.
Stakkars meg? Nei. Ikke hvis jeg setter ting i perspektiv. Å forlate flyskolen åpner så uendelig mange andre dører jeg ellers aldri ville ha åpnet. Mange mennesker har det mye, mye verre. Men der og da, i den boblen, så var det som om jeg kom til å dø om jeg røk ut, så sterkt ønsket jeg å klare det. Litt rart. Jeg ligger fortsatt av og til oppe og gremmes over at jeg ikke klarte LFS når jeg ikke får sove. Da får jeg hvert fall ikke sove om jeg stopper der. Så jeg tenker på hva jeg har oppnådd i løpet av året i Luftforsvaret, og da blir det bedre. Så tenker jeg på alt det jeg kan bruke den erfaringen til, og plutselig har jeg sovnet.