Inspirerende personer – Mikael Andersson

På en liten fødestue i Örebro i Sverige på begynnelsen av 60-tallet. Gleden, latteren og smilene som skulle møte Mikael da han kom til verden ble raskt fortrengt av panikk, sjokk og vanntro. I all hast ble han bært ut av fødestuen, bort fra mor og far. Det eneste de visste, var at de hadde fått en sønn. Mikael hadde kommet til verden, uten armer, uten ben og ifølge helsemyndighetene uten håp.

Les også: Ibrahim mistet begge armene som 10-åring, men lot seg ikke stoppe så lett

De forsøkte å overbevise foreldrene om å gi fra seg lille Mikael, glemme han, gå videre. De forsøkte å overbevise dem om at et liv på institusjon var det beste for Mikael. De var ikke overbevist, de kjempet og etter en hel måned fikk de endelig se sin sønn. Mikael Andersson hadde kommet til verden. Født med begrenseninger.

Mikael kom til en verden hvor fokuset på de rundt han lå på hans begrensninger og mangler. Han lå på sykehus hele sitt første leveår, selvom han var helt frisk. Helsemyndighetene jobbet hardt med å tilpasse og normalisere hans hverdag. Men Mikael selv fokuserte ikke på dette, Mikael han var opptatt av helt andre ting. Han var opptatt av det alle andre barn var opptatt av nemlig lek og morro.

Det var ikke før barneskolen og særlig gymtimene at Mikael begynte å oppdage kroppen og de begrenseningene han hadde. De første gymtimene begynte med lek og morro, noe Mikael elsket, men etterhvert ble han som barn fleste mer bevisst på sin egen kropp, og ikke minst forskjellene mellom ham og alle de andre. Frustrasjonen toppet seg i en gymtime i tredjeklasse. Der og da besteme Mikael seg for å gi opp:

 

Jeg vil ikke mer. Jeg hater alt og jeg nekter. Hvorfor kunne ikke jeg få gjøre alt det kameratene mine gjorde? Hvorfor er det alltid jeg som er dårligst i alt? Jeg vil se ut som dem! Hvorfor ser de alltid på meg når jeg dusjer etter gymmen?

 

Men Mikael gav bare opp midlertidig. Etterhvert oppdaget han at de største begrensningene ikke var fysiske, slik alle rundt han fokuserte på. Nei, de største begrensningene lå i hodet, i tankens kraft. Isteden for å fokusere på sine mangler og begrensninger, så begynte Mikael å fokusere på mulighetene, på det kan kunne gjøre eller få til. Han nektet å falle inn i en offermentalitet, en offermentalitet mange faller inn i for langt mindre enn å mangle noen armer og ben.

 

At jeg lykkes, beror på mange faktorer, og ingen av dem handler om skjebnes luner eller om flaks. Jeg ser ikke slikt på det. I min verden handler min suksess i stedet om aktive valg. Jeg nektet å utvikle den offermentaliteten som omgivelsene kanskje hadde forventet av en person i min situasjon. Jeg valgte en annen vei – Mikael Andersson, «Armløs, benløs, men ikke håpløs»

 

I dag er Mikael Andersson 48 år og er en vellykket foredragsholder, har sitt eget foretak, har skrevet bok, er gift og har fire barn. Han lever et aktivt liv, svømmer, spiller innebandy, kjører bil, reiser rundt og holder foredrag, leker med sine barn og lever ut sine drømmer. Hadde det vært opp til helsemyndighetene hadde Mikael tilbrunget et liv på en institusjon hvor begrensningene ville vært i fokus. Mikael ble riktignok født med begrensninger, men han ble også født med muligheter. Han valgte å fokusere på det siste.

 

Uten et tydelig mål, en sterk motivasjon og en indre overbevisning om at det faktisk er mulig, hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Mine forutsetninger er annerledes, men mitt potensiale er ubegrenset. Jeg kan gjøre det jeg vil med mitt liv, men for å lykkes, er det viktig at jeg har en riktig holdning til det jeg står ovenfor. – Mikael Andersson, «Armløs, benløs, men ikke håpløs»

 

Se også: Innslag om Mikael på God Morgen Norge på TV2

---

Kjøp boken til Mikael: