Foto: © Lightpoet | Dreamstime
Elever i den videregående skolen faller fra som aldri før viser nye undersøkelser. Er det skolesystemet som svikter? Kan coaching være en del av løsningen?
Resultatet av den årlige skoleundersøkelsen «Education at a glance» som gjennomføres i OECD landene ble nylig publisert. Tallene er krystallklare og tegner et dårlig bilde av skolesystemet i Norge. Mens vi ligger nesten helt i toppen i penger brukt per elev, ligger vi nesten helt i bunn når det kommer til frafall fra den videregående skolen. Kun 56,7 % av de norske elevene fullfører den videregående skolen på normert tid, noe som plasserer norge på en 22 plass over de 25 landene i undersøkelsen. Så da kan en jo spørre seg, hvor ligger problemet? Det naturlige er selvsagt å peke fingeren mot skolesystemet og politikere med ansvar over skolesystemet.
Les også: Norge havner nesten på bunnen i internasjonal skoleundersøkelse (Aftenposten.no)
Skolen er ikke problemet
Nylig publiserte forskning.no en artikkel med overskriften «Skolen er ikke problemet», en overskrift som kanskje får kunnskapsministeren til å puste lettet ut. Artikkelen tar for seg en undersøkelse som går dypere inn på årsakene til hvorfor elever faktisk faller ut av den videregående skolen og hovedkonklusjonen er at problemet hovedsaklig var av private årsaker og ikke skolen i seg selv.
– Ungdommene fortalte historier om vanskelige familieforhold. Om sykdom hos voksne og hos barn, vold, om far som drikker, om mor som er deprimert og andre kaotiske familieforhold, sier Rasmussen som var med i planleggingen av undersøkelsen til forskning.no
Om kunnskapsministeren pustet lettet ut under overskriften, er kanskje tiden inne for et tyngre innpust nå. For selvom skolen ikke er hovedproblemet bak det høye elevfrafallet, så er det likevel der løsningen må ligge om vi har et ønske om å sikre at neste generasjonen kan være med å bidra i, heller enn å falle utenfor, samfunnet. Så hva kan løsningen være? Skolen kan jo ikke drive å løse alle familiære problemer og utfordringer som elevene opplever.
Les også: Skolen er ikke problemet (Forskning.no)
Coaching i skolen – en løsning?
Det som i det hele tatt fikk meg til å begynne å skrive dette innlegget var følgende utsagn fra undersøkelsen i forskning.no:
– Da vi begynte å analysere intervjuene, merket vi oss et ord som gikk igjen i de unges fortellinger om seg selv: de opplevde seg som «usynlige». Opplevelsen av å være usynlig tar de med seg i skolesituasjonen, og de føler seg usynlige på skolen også, sier Sidsel Natland til forskning.no
I dette utsagnet er det særlig et ord som virkelig treffer meg, og som får den røde tråden til å knytte en potensiell løsning til dette høyst alvorlige problemet. Usynlighet. Dette er elever som føler seg usynlige, hjemme, så vel som på skolen. Hvorfor treffer dette meg sånn? Jo, for hvis du har lest innlegget «Hva er coaching?», så vil du legge merke til coaching handler nettopp om å synliggjøre fokuspersonen, i dette tilfellet, eleven. Det handler om å lytte og annerkjenne elevens følelser, ønsker, tanker, meninger og drømmer. Det handler om å gjøre dem synlig og ikke minst handler det om at de skal få skape sine egne mål, som de fullt og helt eier selv. Dette vil ikke bare føre til at de føler seg mer synlig, men det vil også synliggjøre deres egen vei og mening med skolehverdagen. Å ha et personlig mål hvor skolen inngår som viktig og meningsfult del av veien til dette målet vil gi motivasjon til fortsette i skolen.
Les også: Coachingskolen del 1: Første skoledag – Hva er coaching?
Min tanke er, om det er slik at mange av elevene som faller fra føler seg usynlig hjemme og på skolen. Hva om vi i det minste gjør dem synlige på skolen gjennom bruk av coachingmetoder? Da vil skolen kunne bli et fristed for utfoldelse og personlig vekst. Dette løser selvsagt ikke alle problemene elevene opplever hjemme, men det løser mange andre problemer for eleven både her og nå, men kanskje enda viktigere for fremtiden.
Kanskje sitter du å leser dette og tenker noe sånt som «Dette er jo en flott tanke, men det kan da umulig la seg gjennomføre med de ressursene skolen har i dag?». Og jeg skjønner at du kanskje tenker slik. Det virker som et drømmescenario og utopi å kunne tilby coaching til alle videregående skoleelever, dette er tross alt noe som mer eller mindre har vært forbeholdt næringslivsledere og store sportsutøvere som ønsker å nå store hårete mål. Skolen har da ikke råd til dette? Til dette har jeg to gode argumenter:
- Se mot Ullern videregående. La meg ta deg med tilbake til Ullern Videregående i Oslo i år 2000. Dette året er totalt 9 elever som søker seg til denne skolen på til sammen 120 planlagte plasser. Dette var bunnen i en nedadgående spiral. Med få søkere får skolen mange av elevene som ikke kommer inn på andre skoler med lav skolemotivasjon, høyt fravær og dårlige karakterer som resultat. Flere år på rad er det kun 25 % av elevene som går ut med fullverdig vitnemål fra skolen. Stoffmisbruk og disiplinære problemer gjør også sitt preg på skolehverdagen. Samme året blir skolen vedtatt lagt ned. Det så rett og slett ut til at den over 100 år gamle skolen var på sitt siste endestopp. Gjennom de neste årene, greier imidlertid en ny rektor å snu denne utviklingen ved å tenke utenfor boksen. Han drar coaching inn i skolen, i alle deler av skoleorganisasjonen, både mellom personalet, men også mellom lærer og elever. Ullern utviklet seg til å bli en populær og godt søkt skole med svært gode resultater, og ikke minst en demonstrasjon på organisasjonsutvikling med bruk av coaching som metode. (Ønsker du å lese mer om dette? Boken «Profesjonelle dialoger – Coaching og relasjonstekning i skolen» handler om utviklingen Ullern Videregående gikk gjennom ved bruk av coaching)
- Å innføre coachingmetoder i skolen må ikke sees på som en kostnad, det er en investering, en GOD investering. Det er ikke en hemmelighet at mennesker som går arbeidsledig i mangel på utdanning eller som faller ut av samfunnet på andre områder fort vil kunne koste samfunnet mye penger, ikke minst vil det redusere livskvaliteten betraktelig for personen selv. Istedet for å kunne bidra til statskassen, så vil en måtte få bidrag fra statskassen. Så hva er denne kostnaden i forhold til kostnaden ved å kurse lærerene i coachingmetoder og gi dem tid til å følge opp slik det ble gjort på Ullern? Jeg kan ikke komme med noen klare tall her, men det er likevel tydelig for meg at dette vil være en god investering. Tenk deg om bare læreren av én klasse på 30 elever blir kurset for, la oss si 50 000 kroner og greier å hindre bare én av sine elever å falle fra i skolen. Kanskje hindret læreren at eleven måtte gå et år ekstra (som koster samfunnet ca 80 000 kroner) eller at eleven i fremtiden vil kunne betale 100 000 kroner i skatt hvert år, fremfor å måtte få XXX 000 kroner i støtte hvert år. Har vi råd til å la være?
Les også: Coaching i skolen del 2 – En verdifull samfunnsøkonomisk investering
Dette var bare én tanke om en potensiell løsning på et svært alvorlig problem. På ingen måte enn fullverdig løsning, men absolutt noe som bør vurderes fremfor å febrilsk prøve å innføre tiltak som ikke går i kjernen av problemet. For det hele er jo egentlig ganske enkelt nettopp fordi vi mennesker er ganske enkle. Vi ønsker jo bare å være synlige, og å bli annerkjent for den vi er. Vi ønsker å kunne drømme om god fremtid og vi ønsker å eie våre egne mål som leder oss til disse drømmene. Fanger du opp dette hos elevene om det så er med coachingmetoder eller andre måter, så kan jeg nesten garantere at frafallet vil falle betraktelig.
Nyttige lenker og bøker i dette innlegget:
Anbefalt bok om emnet
