Du får valget mellom en årslønn på 425.000 kroner og 850.000 kroner, hva velger du?
Men, hvordan kan du spørre noe så dumt? Selvsagt går jeg for 850.000 kroner, det er vel ingen som velger noe annet?
Ok, det var kanskje et litt åpenbart valg, men hva om jeg legger til en ekstra detalj. Hva om du får vite hva de rundt deg tjener ved de to tilfellene. La oss si at hvis du velger 425.000 kroner så tjener de rundt deg 212.000 kroner og hvis du velger 850.000 kroner, så tjener de rundt deg 1,7 millioner kroner. Hva ville du valgt nå?
Isolert sett er det nøyaktig det samme valget, likevel vil over halvparten av oss i dette tilfellet heller velge å tjene 425.000 kroner enn 850.000 kroner (1). Hva i alle dager får så mange til å velge noe så absurd irrasjonelt? Er det viktigste å tjene mer enn andre? Å imponere de rundt?
Too many people spend money they haven’t earned to buy things they don’t want to impress people they don’t like.– Will Rogers
Fra eksempelet over kommer det tydelig frem hvordan vi sammenligner oss med andre når vi tar valg og at det for mange blir viktigere å ha bedre lønn enn andre, enn å ha mest mulig lønn. Det blir altså viktigere å framstå som bedre økonomisk stilt enn andre, enn å være bedre økonomisk stilt.
Dette kommer jo ofte også til utspill på andre siden av inntekten, nemlig forbruket. Noen av de mest eksteme tilfellene kan du kanskje finne på luksusfellen en onsdagskveld, hvor du ser folk som tar opp store kreditt og forbrukslån for å kjøpe seg en skinnende fasade de kan gå rundt å flotte seg med. Det kan være dyre biler, store flotte hus, dyre klær, eller kanskje å imponere som storkar på byn ved å spandere tusenlapper de ikke har for at det skal se ut som de har mange tusenlapper (Oh, the irony!)
Nå regner jeg jo med at du ikke er blant de mest ekstreme her, men likevel så kan du helt sikkert komme på mange episoder i livet ditt hvor det var viktig for deg hva andre mente om deg og hvordan de så deg.
Hva så om noen blir imponert av deg?
Så la oss nå si at noen rundt deg blir imponert av noe du gjør eller har oppnådd. Kanskje har du gjort det veldig bra i studiene og fått noen glinsende gode karakterer. Kanskje har du slått en ny rekord i sporten du driver med, eller kanskje du har fått deg en jobb med en imponerende lang tittel og over gjennomsnittlig tung lønningspose (850.000 kroner for eksempel).
De er imponert. Men hva har egentlig endret seg? Hvilken effekt har det på deg at noen andre er imponert? Føler du deg bra? Javisst faen gjør du det. Det er ikke til å legge skjul på at det føles godt å få skryt av andre og gjøre noe som får en til å føle seg et lite hakk bedre enn gjennomsnittet. Men hva nå?
The time spent in trying to impress others could be spent in doing the things by which others would be impressed. – Frank Pierson
Jo, nå som du har fått ditt imponerings-fix, så må du gjøre noe enda større og mer imponerende for å få ditt neste fix. Du presser deg selv hardere og begynner å stille høyere krav ovenfor deg selv, du bruker stadig mer tid og mer energi for å få ditt neste fix. Oppgradering, nye klær, nye ting, større hus, flottere bil, jobber hardere, gjør mer. For what? For at noen andre skal bli imponert? Er det verdt det?
Nå skal det sies at jeg tror de aller fleste ikke tenker over at de er imponerings-avhengige. At de ikke bryr seg om hva andre mener eller hvordan andre ser dem, men på et eller annet underbevisst nivå så ligger det likevel en følelse og et behov for å se bra ut ovenfor andre. Det har alltid ligget i oss, men det er bare tatt til det ekstreme i den tiden vi lever i nå hvor alle har et sosialt utstillingsvindu for hele verden å se.
Friheten av å ikke imponere
Joda, det føles veldig bra når andre blir imponert av noe vi gjør. Det føles godt å få skryt og det føles godt å bli anerkjent, men vet du hva som føles utallige ganger bedre? Å ha friheten til å la være å imponere andre. Friheten i å ikke jage etter det neste imponeringsfixet eller å stadig prøve å score poeng hos andre.
For hva om det ikke hadde noenting å si om noen andre ble imponert eller ikke? Eller hva om alle de andre var så opptatt med å prøve å imponere andre selv at de ikke engang la merke til eller brydde seg om hva du gjorde, hvordan du så ut eller hva du har oppnådd?
Les også: Ta utgangspunkt i den du er
Hva om du heller brukte tiden din på å gjøre det du elsker å gjøre helt uanfektet av hva de rundt deg mente, både på godt og vondt? Ville det ikke vært mye morsommere å imponere deg selv over noe du elsker å gjøre, enn å imponere andre om noe du egentlig innerst inne ikke bryr deg om? Det beste med det er at du da samtidig kommer til å gjøre imponerende ting. Ting som faktisk genuint imponerer andre. Det er blir et biprodukt av det du driver med fremfor en del av målet.
I try to keep in my mind the simple question: Am I trying to do good or make myself look good? Too many of our responsibilities get added to our plate when we are trying to please people, impress people, prove ourselves, acquire power, increase our prestige. All those motivations are about looking good more than doing good.– William Butler
Tenk deg at du er i slutten av 90-årene, ligger på dødsleiet og får én sjanse til, en mulighet til å gå tilbake til akkurat det øyeblikket du lever i nå. Hva ville du gjort annerledes? Vil du bruke tiden din, energien din og ditt liv på å imponere andre og bygge en flott og imponerende ytre fasade, eller ønsker du å leve et morsomt og spennende liv hvor du gjør det du brenner for og rett og slett gav totalt f*** i hva andre tenkte om deg og det du gjorde?
