Tenk om du, som et lite barn, hadde gitt opp dine iherdige forsøk på å ta dine første steg. Tenk om du hadde gitt opp allerede etter det første fallet og aldri hadde prøvd igjen. Eller tenk om du ikke en gang gjorde et forsøk fordi du var redd for å mislykkes, redd for hva andre skulle tro om deg hvis du ikke greide det. Istedet valgte du å krype gjennom livet. Du valgte å gi opp før du i det hele tatt hadde prøvd. Hva ellers har du ikke prøvd fordi du var redd for å mislykkes? Hva annet har du gitt opp fordi du møtte motgang?
Se også: Hva er du villig til å ofre for å nå målet ditt?
Men det er jo så godt er det ikke? Når du står ovenfor din egen store drøm og du vet at sjansen for å mislykkes er overveldende, ja da er det så godt å bare kunne legge deg ned på den myke gode puten og slå deg til ro med at du sikkert ikke ville lykkes uansett og at du dermed slipper å frykte konsekvensene av å mislykkes og hva andre tenker om deg. Frykten for å mislykkes blir som en hvilepute for deg, hvor du bare kan legge deg ned og la drømmer være drømmer. Men tiden flyr når du sover og plutselig våkner du og innser at drømmen fortsatt bare er en drøm, en fjernere drøm. Hvis du er redd for å mislykkes, hvorfor griper du ikke den eneste sjansen du har til å lykkes? Hvis du er redd for å mislykkes, hvorfor gir du deg selv 100% sannsynlighet til å mislykkes ved å la være å prøve? Hvis du er redd for å mislykkes, burde du ikke egentlig da være redd for å ikke å prøve, redd for å gi opp?
«It is impossible to live without failing at something, unless you live so cautiously that you might has well not have lived at all, in which case you have failed by default.»
– J. K. Rowling
Kanskje er du ikke den som er redd for å mislykkes, kanskje er du en som tar handling for å realisere drømmen uten å bry deg om hva andre vil tro. Du gir alt! Du går all-in for å nå målet ditt, men likevel møter du nederlag etter nederlag. Det er så lett å gi opp nå. Når alle ser ut til å være imot deg, når alt ser ut til å stå i veien for deg, ja da er det så vannvittig enkelt å bare gi opp. Bare slutte, gi opp, kaste inn håndkleet og la være å gjøre noe mer. Når smerten og tårene trenger seg på, når du er sliten og lei og ikke orker mer, når ingenting går din vei og all din tid, energi, blod og svette ser ut til å være bortkastet. Hvorfor skal du fortsette? Hva er vitsen? Det fører jo ingen vei. Dette er det perfekte tidspunktet for å gi opp, hvis du ikke ønsker å lykkes.
«There is no failure except in no longer trying.»
– Elbert Hubbard
Hvis du derimot er den som ønsker å lykkes, så er dette ditt øyeblikk. Det er dette du har ventet på, det er dette som avgjør om du vil lykkes eller ikke. Mens andre gir opp, fordi det er enkelt å gi opp, så gir du alt fordi det er hardt å fortsette. Du gir alt, fordi du vet at det er nå det gjelder. Nederlag er ditt tegn på at du nærmer deg målet. Du vet at nederlaget bare er en test på om du virkelig ønsker å nå målet ditt eller om du heller ønsker å krype rundt på alle fire resten av livet. Så hva gjør du? Gir du opp? Eller gir du alt? Slutten for de som gir opp, er bare begynnelsen for de som gir alt!
«Many of life’s failures are people who did not realize how close they were to success when they gave up.» – Thomas A. Edison
At man gir opp for tidlig er i mine øyne en av hovedgrunnene til at mange ikke når de målene man setter seg.
I tillegg må man selvsagt med jevne mellomrom stikke fingeren i jorda og sjekke at det man gjør faktisk fører en nærmere målet. Som Stephen Covey pleide å si – det er fryktelig kjedelig å bruke flere år på å klatre høyt opp i en stige, for deretter å finne ut at man er på vei opp feil stige. 🙂
Selvfølgelig gir jeg alt!