Flere hundre unge norske menn og kvinner sitter klare og spente for opptakene til luftforsvarets flyskole. Det er nå det skal avgjøres – Hvem kommer videre og hvem må gi opp drømmen? Dette er del 2 i jakten på den store jagerflydrømmen, skrevet av Torje.
Les også: Jagerflydrømmen del 1: Drømmen og målet om å bli jagerflyger blir født
Februar kom, og jeg ble kalt inn til fase 1 av opptaket. Jeg var et steg nærmere drømmen. Ferdigheter i matematikk, norsk, engelsk, romforståelse, IQ, flykunnskap osv skulle bli testet, 5 timer i strekk. Jeg var naturligvis veldig nervøs før denne store dagen, og hadde knappe 3-4 timer med søvn på samvittigheten natten før. Jeg sto opp kl 06 og jogget en time før testene skulle settes i gang. Det var litt av en opplevelse å sitte i et stort konferanserom fullt av lovende norsk ungdom og bli testet. Etter joggeturen og ikke minst den lange spennende veien som ledet opp til dette øyeblikket, var pumpet med adrenalin i 5 timer mens jeg svarte på testene. Jeg var klar til å gjøre mitt beste, det var nå det gjaldt.
I slutten av mars var jeg en av ca 250 som fikk jeg innkallelse til fase 2 av opptaket på Rygge. Jeg var enda et steg nærmere drømmen. I ukene frem mot fase 2 trappet jeg opp treningen fra annenhver dag til å trene hver dag, og jeg har aldri vært så fit. Motivasjonen var enorm da opptaket nærmet seg. Jeg svømte en dag, jogget neste dag og trente styrke dagen etter det. Jeg repeterte syklusen frem til det var en uke igjen, da slappet jeg bare av og fylte opp karbolagrene.
«It’s not the will to win, but the will to prepare to win that makes the difference.»
– Paul Bryant
Den første store hindringen
Det var under Fase 2 jeg møtte den første store hindringen. Denne fasen varte i ca 10 dager, etterfulgt av en feltperiode på FOS (Felles Opptak og Seleksjon) ved Kjevik (to uker). Alle de spennende testene fant sted de 10 dagene på Rygge. Jeg kommer ikke til å utdype testene noe særlig, men vi ble testet i romforståelse, informasjonsprosesering, reaksjonsevne osv. Det var moro og skummelt på en gang, og etter hver test ble navnene på de som bestod lest opp. Kjempespennende! Da kvelden kom etter de hardeste datatestene føltes det som om jeg hadde gjennomført fire R2-eksamener og tre oppkjøringer på 6 timer. Men det jeg husker best var all den pirrende ventingen før og etter testene.
Senere var det intervju med psykolog og en jagerflyger. Jeg sier ikke noe mer enn innlysende enn at det var intenst, men også veldig hyggelig. Jeg hadde sett for meg hvordan det intervjuet kom til å bli hver dag siden jeg bestemte meg for å bli jagerflyger. Og det ble faktisk overraskende likt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg liker å være forberedt, så jeg hadde lest «Tøffe menn gråter – liv og lære i operative miljøer», en bok som tar for seg stressmestring og etiske sider rundt det å være militær flyger, med intervjuer av militære flygere. Det hjalp i å gi meg et bedre perspektiv på hva det vil si å være jagerflyger, og også reflektere rundt det å ta liv fra jagerfly.
De mangfoldige medisinske testene begynte å bli unnagjort, men det var hele tiden én ting som skremte meg. Var skarpsynet mitt godt nok? Jeg hadde vært og testet synet mitt og visste at jeg var litt nærsynt. Etter noen år med seriøs lekselesing er det vanlig å bli nærsynt. Hadde min intense forberedelse til å komme inn på jagerflyskolen paradokstalt sett blitt et hinder i seg selv?
Rett før jeg sendte inn søknaden til luftforsvarets flygeskole var jeg på sesjon. Etter synstesten der fikk jeg høre at det kunne bli vanskelig å komme seg inn på flyskolen med mitt syn. Men det stoppet meg på ingen måte i å prøve.
«Never give up your dream. Perseverance is all important. If you don’t have the desire and the belief in yourself to keep trying after you’ve been told you should quit, you’ll never make it» – Tawni O’Dell
På Flymedisinsk institutt, siste dag av Fase 2, skjedde det mye. Vi var blant annet i trykkammer, og etter det skulle vi løpe på tredemølle, ta urin,- og blodprøve, EKG og mer. Med slange i munnen og hundretusen ledninger festet til overkroppen skulle vi løpe nokså hardt. Mens jeg løp så jeg et speilbilde av meg selv i et bilde på veggen, jeg så ut som et romvesen. Intensiteten ble høyere og høyere, og jeg løp fortere og fortere helt til de ga tegn om at jeg kunne stoppe. Men av en eller annen grunn tolket jeg det som om at jeg kunne ta meg ut litt ekstra, helt på slutten. Så, jeg gjorde det, «løp i fra tredemølla», tråkket forbi båndet og tryna. Fantastisk minne, spesielt for de andre som venta på gangen hørte et stort dunk. Hva ofrer man ikke for å få fly F-16 (eller SAAB Safari→).
Så var det synstesten. Først tok de bilde av innsiden av øyet mitt, der sto alt bra til. Videre gikk det greit med dybdesynsteste og noen andre småting. Fra stolen jeg satt i kunne jeg se skjermen med de små bokstavene, de ertet meg. Og det var egentlig det eneste jeg tenkte på. Legen dro frem fargesynstesten og jeg satte i gang å lese opp tall. Jeg hadde testet fargesynet mitt før, og visste at det var helt i orden. Oisann, legen spurte meg om jeg var sikker på det tallet jeg sa. Jeg hadde tydeligvis sagt feil, det var helt mot slutten av testen og jeg var mest nervøs for skarpsynstesten. Jeg ble plutselig usikker på hvordan jeg skulle tolke de røde og grønne prikkene på kartet, og man burde ikke bruke noe mer enn 10 sekunder på å bestemme seg. Formen på tallet som jeg var usikker på skrek 8, men de grønne prikkene var ikke helt sammenhengende, så rent teknisk måtte det være 9. Men det lignet så utrolig på et 8-tall at jeg sa 8. Før jeg visste ordet av det var vi i gang med neste undersøkelse og jeg leste opp små tall fra en skjerm, vel vitende om at alt sto og falt på denne testen. Da jeg spurte hvordan det gikk fikk jeg vite at de gjør en helhetsvurdering av hele helsen min før jeg kan få et svar.
Vi ventet et par timer før vi fikk svar. Det var så utrolig spennende, og det betydde så mye for meg. Jeg var sikker på at hvis jeg bare først kom meg inn på seleksjonsflygingen var sjansene gode siden hardt arbeid og motivasjon er nøkkelen, noe jeg hadde uendelig av. Jeg skulle jobbe, pugge og drille hele tiden i 6 måneder hvis jeg kom inn.
Etter litt mer venting ble jeg ble vist inn på kontoret til legen, der jeg fikk vite at de ikke kunne godkjenne meg. Det var fargesynet som hadde felt meg.Bussturen tilbake til seleksjonssenteret på Rygge var ganske svart. Nå ville jo flyging generelt bli et problem om jeg virkelig hadde problemer med fargesynet, det var ekstra tungt. Jeg ble sendt hjem, men jeg kunne fortsatt ikke godta at jeg var ute. Jeg måtte teste fargesynet mitt en gang til.
Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å teste fargesynet hos legen, som konstaterte at det ikke var noe feil. Hadde jeg virkelig bare klumset det til på opptaket? Jeg presenterte det nye fargetestresultatet for FMI og insisterte på å få teste på nytt. Heldigvis hadde noen flygelederelever synstester samtidig, så FMI lot meg teste rett etter dem. Denne gangen gjorde de det veldig grundig med flere forskjellige tester, siden det hadde vært en tvil fra før. Jeg svarte rett på alt.
Så var det rett ned til Rygge der uttakskommisjonen ventet. Det gikk bra, og jeg ble sendt til Felles opptak og seleksjon på Kjevik (FOS, alle som søker utdanning i forsvaret skal gjennom FOS). Etter noen dager med gjørme og skog var jeg tatt opp til flyaspirant. Jeg har aldri vært lykkeligere. En god sammenligning til hvordan det føltes var når hovedpersonen i filmen «Cast Away on the Moon» endelig får laget seg nudler (man må se hele filmen for å skjønne hva det går ut på, men stikkordet er å aldri gi seg.)
Poenget med historien om synet er at du kan komme ganske langt med utholdenhet. Det handler bare om å aldri gi opp. Det er lett å stå på og kjempe så lenge alt går bra. Men det er først når man møter solid motgang og det ser ut til at alt er tapt, at det virkelig gjelder å ikke gi opp. Ofte er man bare ett skritt fra «seier», når man tror man har tapt.
Anbefalt bok om emnet
